Bokmålsordboka
stankelbein, stankelben
substantiv hankjønn eller intetkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en stankelbein | stankelbeinen | stankelbein | stankelbeinene |
| en stankelben | stankelbenen | stankelben | stankelbenene | |
| intetkjønn | et stankelbein | stankelbeinet | stankelbein | stankelbeinastankelbeinene |
| et stankelben | stankelbenet | stankelben | stankelbenastankelbenene | |
Opphav
trolig av danske dialekter stankle ‘gå ustøtt’Betydning og bruk
langbeint, stor mygg, Tipulidae